Etter et par år med mengder av tiur har det i år gått atskillig tråere, og tidligere i sesongen har jeg faktisk ikke fyrt av skudd etter tiur en gang. Forrige toppjaktstur endte jo i bilberging, så jeg var revansjesugen da jeg satte kurs for Sverige igjen. Avreise 0400 på morran er greit, da er en framme i Sverige rundt kl 0900 og har dagen foran seg med toppjakt. Tirsdagens jakt kan oppsummeres kjapt, 0 fugl sett. Snøen var så løs at det var et rent helvete å gå på ski, og var det litt stigning i terrenget gikk det rett og slett ikke an å komme fram uten å ta av seg skia og base seg opp til en kom på flatmark igjen.
Da jeg snakka med noen lokale på kvelden var det dårlige nyheter i vente. 20-30 cm snø og meget sterk vind var meldinga for kommende dag. Ikke akkurat musikk i ørene til en som skal på toppjakt. Sto opp neste morra som planlagt og registrerte at vinden var på tur, men fortsatt ingen snø. Bestemte meg for å ta en kjapp tur, og avbryte så fort snøværet satte inn. Turen inn på en halvbrøyta skogsbilvei gikk på et vis, men det skulle ikke mye snø og vind til før fokking kunne bli et alvorlig problem for turen tilbake. Trua var ikke på topp da tretoppene begynte å svaie i den økende vinden, men etter 30 min fikk jeg jaggu se en tiur i toppen på ei furu, og en til og en til. Her var det en bra flokk. Kom meg ganske enkelt inn på 160 meter, og lot skuddet gå. Tiuren dro til værs med et lungeskudd, før den skjena ned på skrå og deisa inn i et bjørkebelte langs ei elv et par hundre metter unna. Detta så IKKE bra ut. Å finne igjen en fugl som detter ned i denna laussnøen er så og si umulig. Leita og leita, men ingen fugl å se. Stemninga var mildt sagt laber, og snøværet hadde starta så måtte bare bite det i meg og sette kursen mot bilen. Da får jeg se hølet i snøen, og der ligger tiuren fullstendig begravet. HERLIG, følelsen av å finne igjen påskutt vilt du tror er borte er alltid deilig.
Jeg kommer meg inn på et gammelt scooterspor og skøyter meg tilbake mot bilen. Det veksler mellom enkelt-og dobbeltdans, og blodsmaken er ikke langt unna. Snøen som laver ned gir imidlertid ikke rom for pauser. Halveis tilbake til bilen får jeg se en tiur i topp, den er rundt 400 meter fra scootersporet, og en tur ut i løssnøen kan ta tid. Men jeg klarer ikke å la sjansen gå fra meg. Setter kursen rett i mot og håper at det kraftige snøværet vil gjøre det verre for tiuren å oppdage meg. Kommer kjapt i skjul bak noen mindre furuer og på 130 meter blir det et enkelt skudd. Jeg teller 13 tiur som flyr vekk etter skuddet, så det var altså minst 15 tiurer i denne flokken. Jogger i løssnøen bort til fuglen og napper den med meg tilbake til der jeg satte fra meg skia og sekken. Det er en FLOTT tiur. Ikke langt unna 5 kg har jeg mistanker om.
Turen tilbake til bilen går kjapt, selv om sekken er tung og scootersporet blir mer og mer dekket av snø. Nesten framme ved bilen får jeg se ferske rådyrspor. Det har gått i skispora mine fra i morres. Utrolig at disse dyra overlever slike forhold langt, langt inne i skogen.
Bilturen ut går med et nødskrik, så jeg skulle nok ikke ha venta mye lenger før jeg kom meg ut. 2 orrfugler spruta opp nesten under bilen, der de lå i dokk midt i veien. Jeg skvatt vel nesten like mye som dom tenker jeg.
En meget fornøyd jeger setter kursen mot Norge igjen, og da ble det tiur til slutt i år også. Den største tiuren ble kontrollveid på digitalvekt til 4980 gr dagen etter, så den runder jeg glatt opp til 5 kg med blodtap etc. Ny pers på tiur 
Siste kommentarer